De synlige planetene
Av solsystemets åtte planeter er fem enkelt synlige med det blotte øye: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Disse har vært kjent siden oldtiden og ble kalt «vandrerstjerner» fordi de beveger seg i forhold til de faste stjernene. Uranus er så vidt synlig for det blotte øye under perfekte forhold (magnitude +5,7), mens Neptun alltid krever kikkert eller teleskop for å observeres.
Hvordan skille planeter fra stjerner
Det finnes flere enkle måter å gjenkjenne planeter på himmelen:
- Planeter flimrer ikke. Stjerner twinkler (scintillerer) fordi de er punktkilder for lys, og atmosfærens turbulens får lyset til å danse. Planeter er nærmere og vises som små skiver, noe som gjør dem mer stabile i lysstyrke.
- Planeter beveger seg. Over dager og uker kan du se at planeter endrer posisjon i forhold til bakgrunnsstjernene. Følg en planet over noen kvelder, og du vil tydelig se bevegelsen.
- Planeter holder seg nær ekliptikken — solens tilsynelatende bane på himmelen. Hvis du ser et spesielt lyst objekt langs den linjen som dyrekretsstjernebildene følger, er det sannsynligvis en planet.
Planetprofiler
Merkur
Merkur er solsystemets innerste planet og den vanskeligste av de fem synlige planetene å observere. Fordi den aldri beveger seg langt fra sola på himmelen, er den kun synlig lavt over horisonten i kort tid ved soloppgang eller solnedgang. De beste observasjonsmulighetene er ved såkalt største elongasjon, når planeten når sin maksimale vinkelavstand fra sola. Fra Norge er kveldselongasjoner om våren og morgenelongasjoner om høsten mest gunstige, fordi ekliptikken da står brattere mot horisonten.
Venus
Venus er det klart lyseste objektet på himmelen etter sola og månen, med en magnitude på opptil −4,6. Den er så lys at den kan sees selv i skumring, og under gode forhold også på dagtid. Venus veksler mellom å være «morgenstjerne» og «aftenstjerne», avhengig av hvor den befinner seg i banen. I teleskop viser Venus faser akkurat som månen — fra smal sigd når den er nærmest oss til nesten full skive når den er på andre siden av sola.
Mars
Mars er lett gjenkjennelig på sin karakteristiske rødoransje farge, synlig selv med det blotte øye. Planeten er best å observere ved opposisjon, som inntreffer omtrent hvert 26. måned, når Mars står rett overfor sola og er nærmest jorda. Ved opposisjon kan Mars bli svært lys (ned mot magnitude −2,9) og i teleskop kan man se overflatedetaljer som polkalottene, mørke områder og støvstormer.
Jupiter
Jupiter er den nest lyseste planeten (magnitude ned til −2,9 ved opposisjon) og er synlig som et markant, jevnt lys på himmelen. Med en vanlig kikkert kan du se de fire galileiske månene — Io, Europa, Ganymede og Callisto — som små lysprikker på rekke langs planetens ekvator. Posisjonen til månene endrer seg fra natt til natt, og noen ganger kan du se dem passere foran eller bak planeten. I teleskop avsløres Jupiters skybånd — horisontale striper skapt av atmosfærens sirkulasjon — samt den berømte Store Røde Flekken, en gigantisk storm større enn jorda.
Saturn
Saturn er kanskje den mest fascinerende planeten å se i teleskop. Ringene er synlige i ethvert teleskop med mer enn 25x forstørrelse, og synet av dem for første gang er en opplevelse de fleste amatørastronomer aldri glemmer. Saturns største måne, Titan, er enkelt synlig som et lyspunkt i nærheten av planeten. Ringenes vinkel mot oss varierer over Saturns 29 år lange bane rundt sola — noen ganger ser vi dem vidt åpne, andre ganger nesten på kant.
Viktige begreper
- Opposisjon: Planeten står rett overfor sola sett fra jorda. Den går opp ved solnedgang og er synlig hele natten. Dette er det beste tidspunktet for observasjon av Mars, Jupiter og Saturn.
- Konjunksjon: Planeten står nær sola på himmelen og er ikke synlig. Planeten befinner seg enten mellom oss og sola (nedre konjunksjon) eller på andre siden av sola (øvre konjunksjon).
- Elongasjon: Vinkelavstanden mellom en planet og sola, målt fra jorda. Begrepet brukes primært om Merkur og Venus, som aldri beveger seg langt fra sola. Største elongasjon gir de beste observasjonsmulighetene.
- Retrograd bevegelse: Den tilsynelatende baklengs bevegelsen til en planet mot bakgrunnsstjernene. Dette er en optisk illusjon som oppstår når jorda passerer en ytre planet (eller når en indre planet passerer oss).
Nyttige verktøy
Moderne programvare og apper gjør det enkelt å finne planetene på himmelen:
- Stellarium — gratis, open-source planetariumprogram for PC og mobil. Viser hele himmelen i sanntid fra din lokasjon. Uunnværlig for å planlegge observasjoner.
- PhotoPills — kraftig planleggingsapp for fotografer. Viser når og hvor planeter står opp og går ned, samt posisjon på himmelen til enhver tid.
- Sky Safari — detaljert himmelsapp med database over millioner av objekter. Hold telefonen mot himmelen for å identifisere det du ser.
- Heavens-Above — nettsted og app spesielt nyttig for å spåre ISS-passeringer og satellitter, men viser også planetposisjoner.
Teleskop for planetobservasjon
Mens alle de fem klassiske planetene er synlige med det blotte øye, avslører et teleskop en helt ny verden av detaljer. For planetobservasjon bør du satse på minst 80 mm apertur (objektivdiameter). Et teleskop i 150–200 mm-klassen er ideelt og viser skybånd på Jupiter, Cassini-delingen i Saturns ringer og polare iskapper på Mars.
Planetobservasjon krever høy forstørrelse. Et øyestykke som gir 150–200x forstørrelse er et godt utgangspunkt. En Barlow-linse (typisk 2x) dobler forstørrelsen på ethvert øyestykke og er en kostnadseffektiv investering. Husk at god optisk kvalitet og stabile atmosfæriske forhold (god «seeing») er viktigere enn rå forstørrelse.