Høsthimmelen — Stjernekart for september til november
Når nettene blir lengre etter høstjevndøgn og sommerhimmelens stjernebilder trekker seg vestover, byr høsthimmelen på noen av de fineste himmelobjektene synlige fra Norge. Fra det store kvadratet i Pegasus til den majestetiske Andromedagalaksen — høsten er en fantastisk tid for å utforske universet.
Pegasus og det store kvadratet
Det store kvadratet i Pegasus (Great Square of Pegasus) er høstens mest karakteristiske asterisme og et naturlig utgangspunkt for orientering på høsthimmelen. Kvadratet består av fire stjerner — Markab, Scheat, Algenib og Alpheratz — som danner en nesten perfekt firkant på omtrent 15 grader på hver side. Alpheratz tilhører teknisk sett stjernebildet Andromeda, men er en viktig del av denne asterismen.
Det store kvadratet kan også brukes som en mørkhetstest for observasjonsstedet ditt. Tell antall stjerner du kan se med det blotte øye inne i kvadratet: ser du bare 0–2 stjerner, er himmelen sterkt lysforurenset; 4–6 stjerner tyder på akseptable forhold; 8–10 er bra; og ser du 12 eller flere, har du en utmerket mørk himmel.
Andromedagalaksen (M31)
Andromedagalaksen er høsthimmelens absolutte perle og det fjerneste objektet de fleste kan se med det blotte øye. Med en visuell magnitude på +3,44 og en avstand på omtrent 2,5 millioner lysår, er M31 vår nærmeste store spiralgalakse og et fascinerende mål for alle typer observasjon.
For å finne Andromedagalaksen kan du bruke «Mirach-kjeden»: følg Andromedas stjernerekke fra Alpheratz via Delta Andromedae til Mirach (Beta Andromedae), og drei deretter nordover via Mu Andromedae. M31 ligger like i nærheten som en svak, avlang tåkeflekk. I virkeligheten spenner galaksen over omtrent seks ganger fullmånens diameter på himmelen, men bare det lyssterkeste sentrale partiet er synlig uten optikk.
De beste observasjonsforholdene for M31 er fra oktober til desember, når galaksen står høyt på himmelen om kvelden. I kikkert kan du allerede se den avlange formen, og i et lite teleskop begynner strukturer som mørke støvbånd og satellittgalaksene M32 og M110 å tre frem.
Cassiopeia og veien til Perseus
Cassiopeia står høyt på høsthimmelen og er lett gjenkjennelig med sin karakteristiske W-form (eller M-form, avhengig av orientering). Som et sirkumpolart stjernebilde er Cassiopeia alltid synlig fra Norge, men når sitt høyeste punkt på høsten.
Cassiopeias W peker mot stjernebildet Perseus, som ligger mellom Cassiopeia og Taurus lenger øst. Denne retningen leder også til et av høstens aller fineste objekter — Dobbeltklyngen.
Dobbeltklyngen (NGC 869 og NGC 884)
Dobbeltklyngen i Perseus er et av de aller vakreste objektene på hele nattehimmelen. De to åpne stjernehopene NGC 869 og NGC 884 har magnituden +3,7 og +3,8, noe som gjør dem synlige for det blotte øye som en diffus lysflekk mellom Cassiopeia og Perseus. De ligger omtrent 7 500 lysår unna og inneholder hver over 300 blå superkjemper.
I kikkert er Dobbeltklyngen et spektakulært syn. De to hopene fyller synfeltet med hundrevis av stjerner, og mange observatører regner dette som det aller fineste kikkertobjektet på nattehimmelen. Også i små teleskoper ved lav forstørrelse er synet forbausende rikt og detaljert.
Algol — demonens øye
Algol (Beta Persei) er en av himmelens mest fascinerende variable stjerner. Den er en formørkelsesdobbeltstjerne der en svakere følgestjerne jevnlig passerer foran hovedstjernen sett fra jorda. Resultatet er at Algol dimmer fra magnitude +2,1 til +3,4 med en periode på 2,867 dager. Selve formørkelsen varer omtrent 10 timer, og endringen er lett synlig for det blotte øye. Algol er prototypen for denne klassen variable stjerner og har fascinert observatører i tusenvis av år — navnet betyr «demonen» på arabisk.
Pleiadene (Sjustjerna / M45)
Mot slutten av høsten stiger Pleiadene opp i øst og varsler vinterhimmelens ankomst. I slutten av oktober er stjernehopen synlig over horisonten rundt klokken 21:30. Pleiadene er en av de mest kjente stjernehopene på himmelen, og de fleste ser seks stjerner med det blotte øye, selv om gruppen populært kalles «Sjustjerna». Under gode forhold kan skarpe øyne skille ut opptil 14 individuelle stjerner. Hopen ligger omtrent 444 lysår unna og inneholder over tusen stjerner totalt.
Andre høstobjekter
M33 — Triangulumgalaksen: Med en visuell magnitude på +5,72 er M33 den tredje store galaksen i den lokale gruppen. Den krever mørk himmel for å ses med det blotte øye, men er et fint mål i kikkert fra mørke steder i Norge. M33 er et av de mest lyssvake objektene som noensinne er observert uten optisk hjelp, og mange bruker den som en test på himmelkvalitet.
NGC 7662 — Blue Snowball: Denne planetære tåken i Andromeda er et fint teleskopobjekt med sin blågrønne farge. Den er kompakt men relativt lyssterk, og gjør seg best ved moderat til høy forstørrelse.
Cepheus — kongen med de variable stjernene
Stjernebildet Cepheus står høyt på høsthimmelen ved siden av Cassiopeia og inneholder to bemerkelsesverdige variable stjerner.
Delta Cephei er prototypen for cefeidevariable — en viktig klasse pulserende stjerner som brukes som avstandsindikatorer i astronomien. Delta Cephei varierer i lysstyrke med en periode på 5,366 dager, og denne presisjonen gjør cefeidene til et av astronomiens viktigste verktøy for å måle avstander i universet.
Granatstjernen (Mu Cephei) er en av de rødeste stjernene som er synlig med det blotte øye. Denne røde superkjempen har en dyp, nesten blodrød farge som er spesielt slående i kikkert eller teleskop. William Herschel ga den tilnavnet «Garnet Star» på grunn av den intense fargen.
Norske observasjonsforhold om høsten
Etter høstjevndøgn i september begynner nettene å bli merkbart lengre, og den astronomiske mørketiden øker raskt utover høsten. September og oktober byr på en ideell kombinasjon av stadig lengre netter og fortsatt milde temperaturer, noe som gjør observasjon behagelig.
Bruk Stellarium Web for å planlegge observasjonskvelden. Høsten markerer også starten på nordlyssesongen. Når den geomagnetiske aktiviteten tiltar og nettene mørkner, øker sjansene for å se aurora borealis, særlig fra Nord-Norge, men tidvis også fra Sør-Norge ved sterk solaktivitet. Kombinasjonen av nordlys og høstens dype himmelobjekter gjør denne årstiden til en av de mest givende for norske astronomientusiaster.