Introduksjon
Da Sony lanserte A900 høsten 2008, var det en milepæl: Sonys aller første fullformat digitale speilreflekskamera, og et ambisiøst flaggskip med en prislapp på omtrent $2 999. Med 24,6 megapiksler var det også det høyest oppløste fullformatkameraet på markedet da det kom. Jeg var nysgjerrig: kunne dette kameraet fungere godt til astrofotografering?
Jeg har brukt A900 over flere sesonger til både vidvinkel-astrolandskap og deep sky-fotografering med tracking. Min erfaring er sammensatt — kameraet har noen imponerende egenskaper, men også frustrerende begrensninger som er spesielt relevante for oss som fotograferer nattehimmelen.
Tekniske spesifikasjoner
| Egenskap | Spesifikasjon |
|---|---|
| Sensor | 24,6 MP fullformat Exmor CMOS, 5,91 μm pikselstørrelse |
| ISO-område | 100–6400 |
| Prosessor | Dobbel BIONZ |
| Bildestabilisering | SteadyShot INSIDE (IBIS) — slå av for astro på stativ! |
| Kamerahus | Magnesiumlegering, værtettet, 850 g |
| Søker | 100 % dekning, lys og detaljert |
| Lukker | Testet for 100 000 utløsninger |
| Batteri | NP-FM500H, ca. 880 bilder per lading |
Styrker for astrofotografering
Utmerket dynamisk omfang
Med 12,3 EV dynamisk omfang (ifølge DxOMark) har A900 en imponerende evne til å fange både svake detaljer i tåker og lyse stjernekjerner uten å blåse ut. Dette er en reell fordel når man etterbehandler astrofoto, der man ofte må strekke histogrammet kraftig. Jeg merket tydelig forskjell sammenlignet med eldre APS-C-kameraer.
Høy oppløsning for sin tid
24,6 megapiksler var enormt i 2008. Selv i dag gir dette nok piksler til å fange fine detaljer i stjernebilder og nebulosaer, særlig med gode optikker. Når man bruker kameraet på en tracking-montering med 135–200 mm brennvidde, får man imponerende detaljer i objekter som Andromedagalaksen og Oriontåken.
A-mount objektivkompatibilitet
Her ligger en av A900s største fordeler: tilgang til fantastiske A-mount-objektiver. Jeg har brukt Carl Zeiss 135 mm f/1.8, som er et av de skarpeste objektivene noensinne laget — helt fabelaktig til astrofoto. Minolta AF 50 mm f/1.4 er en annen klassiker som gir skarpe stjerner helt ut i hjørnene når man stopper ned til f/2.8. Fordi A900 bruker A-mount, får man tilgang til både Sonys, Carl Zeiss' og Minoltas enorme objektivpark.
Bildestabilisering i kamerahuset
SteadyShot INSIDE betyr at alle objektiver får bildestabilisering. For astro på stativ må man riktignok slå den av (den kan introdusere bevegelsesuslørpe i lange eksponeringer), men for innstilling og komposisjon med håndholdt kamera er det praktisk. Og for generell fotografering ved siden av astrohobbyen er det en stor bonus.
Robust byggekvalitet
Magnesiumlegeringshuset og værtettingen gjør at A900 tåler nattearbeid i norsk klima. Jeg har brukt det i frost ned mot −15 °C uten problemer — noe som er viktig når man står ute hele natten og fotograferer.
Svakheter — og de er reelle
Ingen Live View — en kritisk begrensning
Dette er den største frustrasjonen. A900 har ingen Live View i tradisjonell forstand. Den har en funksjon kalt «Intelligent Preview», men dette er et lavoppløst forhåndsvisningsbilde som ikke kan forstørres tilstrekkelig for presis fokusering på stjerner. For astrofotografering er presis fokus helt avgjørende — en minimal feilfokusering gir oppblåste, ubrukelige stjerner.
Min løsning ble å bruke eksterne hjelpemidler: en Bahtinov-maske for visuell fokusering gjennom søkeren, og i noen tilfeller et eksternt skjermfeste. Det fungerer, men det er langt fra den elegante løsningen som Live View med forstørrelse gir på nyere kameraer. Canon 5D Mark II, som kom samme år, hadde fullverdig Live View.
Ujevn sensorfølsomhet — et dokumentert problem
Dette er det mest alvorlige problemet for astrofotografering. Jeg oppdaget det først som en ujevn bakgrunn i mine deep sky-bilder: venstre side av bildet var konsekvent lysere enn høyre, uavhengig av optikk og orientering. Etter research fant jeg at dette er et dokumentert problem på tvers av flere A900-enheter.
Det verste er at dette ikke kan korrigeres med dark frames. Mørkebilder fjerner termisk støy og amp glow, men ujevn sensorfølsomhet er en flat field-feil. Man trenger flat frames for å korrigere det, noe som legger til kompleksitet i etterbehandlingen. For en som ønsker enkel og effektiv arbeidsflyt, er dette frustrerende.
Svak høy-ISO-ytelse
Her taper A900 klart mot konkurrentene. Min erfaring er:
- ISO 400–800: Bra — rent og detaljert. Dette er det optimale området for astro.
- ISO 1600: Synlig støy, men brukbart med støyreduksjon i etterbehandling.
- ISO 3200: Dårlig — betydelig støy og tap av detaljer.
- ISO 6400: Ubrukelig for seriøst astroarbeid.
Til sammenligning hadde Canon 5D Mark II og Nikon D700 fra samme periode en fordel på 1–1,5 blendersteg ved høye ISO-verdier. Det betyr i praksis at der A900 måtte eksponere i 60 sekunder, kunne en 5D Mark II klare seg med 30 sekunder for samme resultat.
Amp glow
Ved lange eksponeringer (over 30 sekunder) viser A900 amp glow — en rødlig/lilla glod i hjørnene forårsaket av varme fra kameraets elektronikk. Heldigvis er dette korrigerbart med dark frames, så det er mer et irritasjonsmoment enn en showstopper. Men det betyr at man må ta seg tid til å ta tilstrekkelig mange dark frames i felt.
Praktiske erfaringer i felt
Jeg har fått gode resultater med A900 under følgende betingelser: ISO 400–800, tracking-montering (AstroTrac eller lignende), eksponeringer på 2–4 minutter, og gode objektiver stoppet ned én blender fra full åpning. Under disse forholdene leverer kameraet bilder med imponerende detaljer og fargedybde.
For utracked vidvinkel-astrolandskap fungerer det også bra: 20–25 sekunders eksponering med et 24 mm objektiv ved f/2.8 og ISO 800 gir fine Melkeveibilder med god detalj og akseptabel støy. Den store fullformatsensoren viser sin styrke her — Melkeveien fyller bildet på en måte som APS-C ikke kan matche.
Konklusjon
Sony A900 er et kapabelt kamera for vidvinkel-astrolandskap og tracked astrofotografering ved lave ISO-verdier (400–800). Den fullformat-sensoren med høy oppløsning og utmerket dynamisk omfang gir flotte resultater under de rette forholdene.
Men mangelen på Live View og den dokumenterte ujevne sensorfølsomheten gjør det frustrerende for dedikert deep sky-arbeid. Hvis hovedmålet ditt er å fotografere nebulosaer og galakser, finnes det bedre alternativer — selv fra samme tidsperiode.
Min anbefaling: A900 egner seg best som et astrolandskap-kamera der fullformatsensoren virkelig skinner. For deep sky bør du vurdere andre alternativer — kanskje ironisk nok den billigere Sony A700. Se også min sammenligning av A700 og A900 for en mer detaljert vurdering.