Sommerhimmelen — Stjernekart for juni til august
Sommerhimmelen byr på særegne utfordringer og belønninger for norske astronomer. Selv om lyse netter begrenser observasjonstiden, tilbyr de mørkeste timene et praktfullt syn: Sommertrekanten høyt på himmelen og Melkeveien som strekker seg som et lysende bånd over firmamentet.
Sommertrekanten
Sommertrekanten er sommerens mest fremtredende asterisme, dannet av tre lyssterke stjerner fra tre forskjellige stjernebilder:
Vega (α Lyrae) i Lyren er den lyseste av de tre med magnitude +0,03 og ligger bare 25 lysår unna. Vega er en av de mest studerte stjernene på himmelen og var den første stjernen (etter solen) som ble fotografert. Den tjente lenge som referansestjerne for magnitudesystemet.
Deneb (α Cygni) i Svanen har magnitude +1,25, men ikke la det beskjedne tallet lure deg. Deneb ligger omtrent 2 600 lysår unna — enormt langt sammenlignet med de andre lyssterke stjernene. At den likevel lyser så sterkt betyr at Deneb er en av de mest luminøse stjernene vi kjenner, med en absolutt lysstyrke rundt 200 000 ganger solens.
Altair (α Aquilae) i Ørnen har magnitude +0,76 og ligger 17 lysår unna. Altair er kjent for sin ekstremt raske rotasjon — den spinner rundt sin akse på bare 10 timer, noe som gjør stjernen merkbart flattrykt ved ekvator.
Melkeveien
Sommeren er den beste tiden for å observere Melkeveien fra Norge. Vårt eget galaksebånd buer seg majestisk fra Skytten (Sagittarius) i sør, gjennom Svanen høyt på himmelen, og videre mot Cassiopeia i nord. Melkeveiens kjerne i retning Skytten er synlig lavt på sørhimmelen fra Sør-Norge på mørke sommernetter.
For å se Melkeveien på sitt beste trenger du en virkelig mørk observasjonsplass, borte fra byer og tettsteder. De mørkeste områdene i Sør-Norge — som fjelloverganger i indre strøk — gir de beste forholdene. På slike steder kan du se enorme mengder struktur i Melkeveien: mørke støvbånd, lysende stjernetåker og utallige stjernefelt.
Svanen (Cygnus) og Nordkorset
Svanen, også kjent som Nordkorset (Northern Cross), er et av sommerens rikeste stjernebilder. Det ligger midt i Melkeveien og inneholder et utall fascinerende objekter.
Nord-Amerikatåken (NGC 7000) er en stor emisjonståke som med litt fantasi ligner omrisset av det nordamerikanske kontinentet. Den er vanskelig visuelt, men et av de mest populære astrofotomålene. Under veldig mørk himmel kan den skimtes med det blotte øye, og et UHC- eller H-alfa-filter hjelper enormt i teleskop.
Sløretåken (Veil Nebula) er restene etter en supernova som eksploderte for omtrent 8 000 år siden. Denne supernova-resten spenner over et enormt område på himmelen og er et av de vakreste objektene i større teleskoper med OIII-filter. Både den østlige delen (NGC 6992) og den vestlige delen (NGC 6960, «Heksekosten») er fascinerende mål.
Lyren (Lyra)
Ved siden av den lyssterke Vega finner vi to bemerkelsesverdige objekter i dette lille stjernebildet.
Ringtåken (M57) er en planetær tåke — det avstøtte ytre skallet fra en døende stjerne. M57 er liten men lyssterk og viser sin karakteristiske ringform allerede i små teleskoper. Den er en av de mest observerte planetære tåkene på himmelen.
Epsilon Lyrae er den berømte «dobbelt-dobbelte» stjernen. For det blotte øye ser den ut som en tett dobbeltstjerne, men i teleskop viser hver komponent seg å være en dobbeltstjerne i seg selv — fire stjerner totalt. Den er en klassisk test på teleskopets oppløsning og atmosfærisk seeing.
Skytten (Sagittarius)
Skytten ligger i retning mot Melkeveiens sentrum, og området er derfor ekstremt rikt på deep sky-objekter. Fra Norge står Skytten dessverre lavt på sørhorisonten, men fra sørlige deler av landet kan flere av de store tåkene observeres.
Lagunetåken (M8) er en av de største og lyseste emisjonståkene på sommerhimmelen. Trifidtåken (M20) viser en vakker tredeling av lys og mørke tåkeregioner. Omegatåken (M17), også kjent som Svanetåken, er et annet lyssterkt mål. Alle disse objektene krever lav sørhorisont og står best fra sørlige deler av Norge.
Skorpionen (Scorpius)
Skorpionen er et av de vakreste stjernebildene på himmelen, men fra norske breddegrader ser vi dessverre bare de øverste delene. Antares (α Scorpii) er en rød superkjempe med magnitude +1,1 som lyser med en dyp rødoransje farge. Navnet betyr «Mars' rival» på grunn av den lignende fargen.
Like ved Antares ligger M4, en av de nærmeste kulehopene til jorda. Fra Sør-Norge kan M4 observeres lavt over sørhorisonten på klare sommerkvelder, men atmosfærisk uro og lysforurensning langs horisonten gjør det til en utfordring.
Lysende nattskyer
Et særegent norsk sommerfenomen er lysende nattskyer (noctilucent clouds). Disse ekstremt høytliggende skyene dannes i mesosfæren, omtrent 80 kilometer over bakken — de høyeste skyene i jordens atmosfære. De er synlige i juni og juli etter solnedgang, når de lyses opp av solen som står under horisonten.
Lysende nattskyer har en karakteristisk blåhvit, silkeaktig glans og viser ofte bølgestrukturer. De er lettest å se fra norske breddegrader mellom omtrent 55° og 65° nord, og er et vakkert syn som kombinerer atmosfærisk vitenskap med astronomisk observasjon.
Utfordringen: Lyse netter
Den største utfordringen for sommerastronomi i Norge er de lyse nettene. Nord for omtrent 65°N — Bodø og nordover — er det midnattssol i juni og juli, noe som gjør tradisjonell astronomi umulig. Selv Sør-Norge opplever bare noen få timer med tilnærmet mørke rundt midtsommer.
I Sør-Norge er nettene korte men kan være mørke nok for observasjon i juli og august, særlig etter midnatt. Den beste perioden for sommerastronomi er siste halvdel av august, når nettene igjen blir merkbart mørkere. Da kan du nyte Sommertrekanten høyt på himmelen, Melkeveien i all sin prakt, og de første tegnene på høstens stjernebilder som stiger i øst.
For de som likevel vil observere midt på sommeren, er det verdt å merke seg at dype røde og infrarøde objekter lar seg fotografere selv under lyse netter med smalbåndsfiltre. Solfiltre for observasjon av solen er også et utmerket alternativ når nettene er for lyse.